Hvordan beskytter vitenskapen kulturarven vår?

Intervju med Lavinia de Ferri

Etter en lang og kald vinter i Tromsø bestemte Joana seg for å reise og besøke Urnes stavkirke i Luster. Da hun kom til Bergen med fly, satt Joana seg på Bergen-toget og reiste opp til Myrdal og tok en av de vakreste togreisene i verden, Flåmsbanen. Bussen fra Flåm til Sogndal gikk gjennom Laerdalstunnelen, den lengste tunnelen i verden (24,5 km) og Joana kunne roe seg ned fra rusen av disse magiske utsiktene. Etter 10 minutters reise gjennom tunnelen våknet hun og begynte å planlegge neste tur...

Høres det kjent ut for deg? Som Joana drømmer og reiser mange rundt i verden for å besøke magiske og ukjente steder, for å oppdage «hvem vi er» og «hvor vi kommer fra».

Kulturarv er nøkkelen til menneskelig identitet, da den er avhengig av minnet til lokalsamfunnene og individene. Kulturelle verdier er refleksjoner av sosiopolitiske endringer gjennom årene. For eksempel er utsmykningen på utsiden av Urnes stavkirke, inkludert treskjæringer og skulpturert dekor, et visuelt bevis på vikingkulturens transformasjon og adopsjon av kristendommen (Link).

Dr. Lavinia de Ferri diagnosing artwork samples!

Å utforske gamle kulturverdier med vitenskapelige teknikker gir viktige historiske data og bidrar til å forhindre nåværende og fremtidige forringelser. Men å bevare kulturelle verdier er komplisert ettersom valget av erstattende materialer må være forenlig med det eksisterende utseendet og med

lignende kjemiske og fysiske egenskaper.

For å lære noen interessante fakta om vern av kulturminnematerialer intervjuet vi Lavinia de Ferri, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO) ved Institutt for samlingsforvaltning-Kulturhistorisk museum. Lavinia har en stor vitenskapelig interesse for karakterisering og beskyttelse av kulturarvsmaterialer og hun deltar i EU-prosjektet IPERION-HS som har som mål å etablere en permanent europeisk forskningsinfrastruktur for kulturarvsvitenskap.

Pint of Science: Som en introduksjon til dette emnet, kan du fortelle oss, Lavinia, generelt hvordan teknikkene som utføres i laboratoriet kan brukes til karakterisering og beskyttelse av kulturminnematerialer?

Lavinia: Generelt kan jeg si at den vitenskapelige analysen av kunstverk blir mer og mer viktig fordi de gir muligheten til å få presise svar på mange spørsmål vi mottar fra kunsthistorikere, arkeologer, antropologer, arkitekter, konservatorer, sted- eller samlingsforvaltere, osv... Antallet og typen analyser vi kan utføre på et objekt er ekstremt bredt, og øker hver dag.

Vitenskapelig analyse kan avsløre teknikken til en kunstner, eller dateringen av et objekt. I noen tilfeller kan vi studere gjenstanden til gjenstander eller teknologien som brukes til å produsere dem; andre ganger er forskere interessert i å studere kostholdet eller helsetilstanden til historiske populasjoner.

Et annet bredt felt for vitenskapelig analyse er å bestemme kunstverkets bevaringstilstand ved å se på hvordan materialer forvandlet seg over tid. Det er mulig å observere hvordan den kombinerte virkningen av regn, temperaturvariasjoner, forurensning, vind, lys, etc... induserer sprekker, løsrivelser, fargeendringer, kjemiske endringer eller vekst av mikroorganismer. Ved å karakterisere disse 'endringsproduktene' (som vi kaller dem), kan vi fastslå årsaken til dannelsen og gi råd om hvordan vi kan gripe inn. Ved et faktisk inngrep må vi selvsagt samarbeide med konservatorer og innsamlings-/plassansvarlige. Dette er ikke beslutninger vi kan ta på egen hånd, men av et team av fagfolk med ulik bakgrunn.

PoS: Hvilke kjemiske og fysiske egenskaper tas i betraktning ved utskifting eller reparasjon av kulturminnematerialer?

L: Når vi planlegger en intervensjon, bør vi alltid vurdere kompatibiliteten til nye elementer eller materialer med de originale. Det første trinnet er alltid å studere det originale materialet, for å bestemme dets eksakte natur. Snakker vi for eksempel om tre, må vi artsbestemme; hvis vi snakker om steiner, må vi individualisere typologien og eventuelt herkomsten. Dette er fordi hvis en utskifting er nødvendig, må egenskapene til det nye elementet være svært like egenskapene til de originale delene som skal omgi det. Lignende materialer forventes å oppføre seg på lignende måter, for eksempel mot atmosfæriske midler. For eksempel tas nye steinmaterialer (når det er mulig) fra det samme bruddet som brukes for å få de originale delene av en struktur.

Ved å bruke en analogi med medisin prøver vi både å unngå unødvendige inngrep og bruke den medisinen som innebærer minst mulig bivirkning.

PoS: Hvilke teknikker bruker du for å unngå eller minimere bivirkningene når uttak av en prøve er nødvendig?

L: Vi starter alltid med en visuell undersøkelse, deretter fortsetter vi med all ikke-invasiv analyse som kan gi oss svarene vi leter etter uten å ta prøver fra objektet vi studerer og muligens til og med uten å berøre det. Å ta prøver er noe vi gjør hvis det er strengt nødvendig, og når vi gjør det prøver vi å redusere antallet så mye som mulig. Prøvene må også være 'representative'; for objektet vårt, så det er avgjørende å velge hvor de skal tas, fordi prøvetaking er noe vi ikke kan gjøre to ganger, og fra de få vi har tillatelse til å ta må vi kunne få alle svarene.

Hvordan du gjør det, avhenger mye av materialet og dets bevaringstilstand: vi kan bruke skalpeller, spatler eller pinsett; for små gjenstander eller i spesielle sammenhenger (store konserveringslaboratorier), kan vi arbeide under mikroskopet. Når vi jobber med strukturer, bruker vi noen ganger bor, kjernebor eller til og med små hammere.

Personlig er prøvetaking alltid den skumleste delen av jobben på grunn av den ekstra oppmerksomheten som kreves, og risikoen er å alvorlig skade eller ødelegge et unikt kunstverk.

PoS: Det antas at egnet og sensitiv energidesign i historiske bygninger kan resultere i betydelig karbonreduksjon. Hvordan kan den historiske betydningen av kulturelle gjenstander, spesielt vinduer, bevares med tanke på denne uttalelsen?

L: Oppussing av historiske bygninger er et svært omdiskutert tema. Mange ting må vurderes, for eksempel nasjonale forskrifter om inngrep i historiske bygninger og monumentale steder, og noen ganger er den mest effektive løsningen ikke anvendelig fordi den står i motsetning til filologiske, kunstneriske, estetiske eller historiske årsaker. Vi kan være enige eller ikke i disse spørsmålene, men vi må alltid huske at en historisk bygning ikke bare er en bygning, er et kunstverk i seg selv, ofte unnfanget med mer enn bare praktiske motiver. Alt dette må tas i betraktning når du planlegger et oppussingsinngrep, som har som mål å gi nytt liv til en struktur som endrer tiltenkt bruk. I dag spesialiserer et økende antall selskaper seg på disse intervensjonene, spesielt i Europa hvor historiske bygninger utgjør mer enn en fjerdedel av den eksisterende bygningsmassen.

PoS: Hvilke utfordringer tror du kulturarvarbeiderne rundt om i verden står overfor i dag?

L: Mye avhenger av lokale politiske og kulturelle miljøer. Mange steder er et av de største problemene samarbeidet mellom fagfolk med ulik bakgrunn, som stammer fra dype kulturelle røtter. Heldigvis overvinner nye generasjoner i økende grad disse kulturelle barrierene; i mange land oppfordres fagfolk som er utdannet innen humaniora til å ta grunnleggende kurs om anvendelse av vitenskap til etterforskning av kunst, og disse kursene er nå en del av humaniora akademiske retninger.

Når vi snakker mer spesifikt om vitenskapen, representerer utviklingen av nye materialer helt klart en kontinuerlig utfordring. Som jeg sa, representerer materialer for konservering et stort problem på grunn av kompleksiteten til problemene. For tiden er et voksende felt bruk av grønn kjemi på kulturarv.

Det samme gjelder for analytiske teknikker og metoder: forskningen presser mot utviklingen av mindre og lettere bærbare instrumenter med forbedret ytelse for å øke kvaliteten og også typologien til data vi kan skaffe ved å jobbe in situ, eller mer generelt i en ikke-invasiv og ikke-destruktiv måte. Men vi jobber også med utvikling av nye analysemetoder som gjør at vi kan få den samme informasjonen med samme nøyaktighet på mindre og mindre prøver: i dag kan vi i de fleste tilfeller arbeide med mengder materialer i størrelsesorden noen få mikrogram.

PoS: Er det noen spesielle problemstillinger innen ditt fagområde som du ønsker å undersøke i fremtiden?

L: Det er noen materialer jeg aldri har jobbet med, så det ville vært en interessant utfordring, for eksempel metaller. Generelt har jeg en lidenskap for glass: Jeg oppdaget skjønnheten i glass under doktorgraden min, men senere hadde jeg sjeldent hatt muligheten til å jobbe med det, så det vil jeg gjerne. Men det er vanskelig å si hva jeg er mest nysgjerrig på: hver gang jeg jobber med et nytt kunstverk må jeg stille meg selv det spørsmålet, og jeg innser stadig hvor mye mer det er å vite, og dette er ekstremt stimulerende for meg.

PoS: Og for å avslutte dette interessante intervjuet, vil vi gjerne vite hvilket kulturbygg du liker best i Norge eller utenfor Norge?

Jeg må innrømme at jeg ikke har reist så mye i Norge så jeg må fortsatt besøke flere steder. Til nå er sannsynligvis mine favoritter stavkirkene i Heddal og Gol (nå gjenoppbygd ved Norsk Folkemuseum). Utenfor Norge er det faktisk veldig vanskelig å si: noen steder er ikke bare vakre, men er også en del av mitt personlige liv, for eksempel Torrechiara-slottet nær Parma, min hjemby; andre er rett og slett av så avvæpnende skjønnhet og storhet at de er forbløffende: Colosseum, for eksempel, eller mosaikkene til Piazza Armerina på Sicilia.